Slots peko wyd

Slots peko wyd h1>

Som advokat for franchisetaker er jeg smertefullt klar over den bratte maktbalansen mellom franchisetakere og franchisetakere. Opplysningskrav til side, den foderale regjeringen og de fleste statslige myndigheter tar en ganske hands-off tiln rming til franchising – som de pleier a vurdere en prim rt kontraktsavtale mellom to «like» partier. Folgelig er de generelt mye kraftigere og sofistikerte franchisorene ofte i stand til a palegge bemerkelsesverdig ensidig vilkar pa sine franchisetakere. Det er av denne grunn at jeg helhjertet tar imot arbeidet med franchiseforeninger, som soker a til og med spillefeltet gjennom tall og samlede ressurser. Spesielt stotter jeg stort sett den universelle franchisegavserkl ringen («UFBOR») – hvilke ulike foreninger har vedtatt som et ambisiost dokument og har oppfordret franchisegivere til a vedta ogsa. UFBOR vil for eksempel kreve at franchisegiver skal operere i god tro og rettferdig handel (selv i stater der plikten ikke er etablert ved lov), rettighetene til franchisetakere til tilstrekkelige beskyttede territorier, forbyr oppsigelse uten god grunn og krever bruk av rettferdige tvistelosningsprosedyrer. Jeg respekterer imidlertid a ta opp sporsmalet med den foreslatte «rette» for a fa franchisegiver a palegge «ensartede» merkekrav pa alle franchisetakere.

Den «enhetlige soknad» bestemmelsen lyder som folger:

Ensartet bruk av merkestandarder: Franchisegiver skal opprettholde konsistente driftsstandarder under et bestemt varemerkesystem for franchise-systemer og anvende ensartede standarder pa en ikke-diskriminerende mate.

Jeg ma innromme at dette hores bra ut. Tross alt er ikke de fleste av oss til fordel for «likebehandling» og mot «diskriminering»?

Nar en skraper under overflaten, ser den «enhetlige applikasjonsstandarden» imidlertid mindre attraktivt ut. Til a begynne med kan begrepet «ikke-diskriminerende» v re utilsiktet misvisende for en advokat – eller i det minste til en uerfaren franchisetaker. De fleste sannsynligvis forbinder begrepet «diskriminering» med rasistisk, sexistisk eller annen storartet oppforsel som resulterer i et brudd pa sivile rettigheter. I franchise-sammenhengen tolkes imidlertid «diskriminering» mye mer for a bety at ingen to franchisetakere – ikke bare de for eksempel forskjellige raser – kan behandles annerledes. (Forresten er det en ikke-franchise-spesifikk foderal lov som beskytter rasemessige minoriteter fra rasebasert diskriminering i dannelsen og handhevelsen av kontrakter.)

Sporsmalet er da om vi – franchisetakere og folket som taler for dem – burde oppmuntre franchisegivere til a palegge de samme franchise merkevarestandarder pa alle, uansett omstendigheter. Hva om for eksempel en franchisegivers spesielle okonomiske tilstand og konkurranseviligheter gjor det rimelig for henne a soke utsettelse, reduksjon eller frafall av franchisegiverpalagt «stort renoveringsbehov»? Hvis franchisegiveren har akseptert UFBOR som skrevet og innlemmet den i sine franchiseavtaler, kan det v re (eller i det minste fole seg) tvunget til a ta en hard linje med denne franchisetageren – selv om det foles ellers lyst til a gi henne en pause. Selv om enkelte medforfattere kan applaudere overholdelsen av �uniformitet�, er sannheten at kravet ikke nodvendigvis hjelper dem alle – og det hjelper noen ganger ikke noen av dem. Kort sagt, i stedet for a fa franchisegiveren til a gi en franchisetaker en god avtale, kan det i stedet fore til at alle franchisetakere far det samme darlige tilbudet.

En annen downside til UFBOR-spraket er at det uten tvil gir franchisegiveren et mandat til a markere en ellers utmerket franchisetaker ned pa QA-inspeksjoner eller til og med holde den franchisetageren i mislighold av trivielle arsaker. (Hva er verre, det gir unnskyldning til en franchisegiver som, uansett hva som helst, ser etter grunner til a erkl re en standard.) Det er for eksempel vanskelig a se skadene som folge av et fastfood-franchise-system – eller dets franchisetakere – hvis en av franchisetaker bruker ikke-samsvarende salt shakers. Mens en franchisegiver selv kan bestemme at et sa stivt krav er nodvendig, trenger franchisetakerne som en gruppe sannsynligvis ikke a insistere pa det.

Jeg forstar imidlertid hvorfor franchisetakere kanskje vil kreve noe, eller i det minste mye, av ensartethet. Faktisk kan en Maryland-basert McDonalds franchisetager med rimelighet hevde at franchisegiverens manglende opprettholdelse av standarder i andre stater – og dermed for a sikre allmennheten i hovedsak samme McDonalds erfaring over hele landet – ville pavirke merkevarens image negativt og dermed skade franchisetagers virksomhet . Problemet er imidlertid at UFBOR-bestemmelsen ikke gjenkjenner nyanse. Et krav om «rimelig» innsats for a opprettholde generell eller betydelig ensartethet kan tilstrekkelig tjene franchisetakeres interesse for merkevarekonsistens, samtidig som det tillates fleksibilitet under de aktuelle omstendigheter, og dermed utgjor en mindre fare for selve gruppen mennesker som krever ensartethet.

Hva er din mening?

Ross advokatfirma, LLC.

800 King Farm Blvd., Suite 500.

Rockville, MD 20850.

Ansvarsfraskrivelse: Informasjonen du oppnar pa dette nettstedet er ikke, og er ikke ment a v re juridisk radgivning. Mange faktorer bidrar til a gi juridisk radgivning, inkludert de konkrete fakta i en situasjon, samt stat eller sted som er involvert. Du bor konsultere en advokat for rad om din individuelle situasjon. Tilsvarende kan dine individuelle fakta og omstendigheter avvike fra de som har gitt testimonials for denne nettsiden.